Pålogget men ikke påkoblet?

Det er en merkelig virkelighet vi mennesker har skapt oss. Vi er pålogget hele tiden – mobilen i hånden, tankene på neste gjøremål, hjertet et sted i fortiden eller fremtiden. Vi er pålogget, men ikke påkoblet. Ikke til oss selv, ikke til øyeblikket, ikke til den indre stillheten som alltid ligger under overflaten.

Jeg kjenner det i mitt eget liv. Hvor mange ganger har jeg ikke våknet om morgenen og strukket meg etter skjermen før hjernen har våknet skikkelig og før jeg har kjent etter hvordan jeg har det. Hvor ofte har jeg ikke kjent at hjertet banker fortere enn nødvendig, fordi jeg allerede er langt avgårde i tankene på dagens gjøremål. Har du noen gang gått en tur eller vært et vakkert sted for så å knapt huse det rett etterpå - fordi tankene har kretset om helt andre ting?

Det er en form for indre flukt – en frykt for stillheten kanskje? For i stillheten kan vi møte oss selv. Der ligger både alt vi bærer, og alt vi egentlig lengter etter: Ro. Klarhet. Balanse.

Jeg øver meg hver dag på å koble meg på – ikke bare logge meg på. Jeg øver meg på å la mobilen ligge, la tankene hvile, la pusten være min vei hjem. Når jeg kjenner frykten, stresset, eller den rastløse impulsen til å fylle stillheten med støy, minner jeg meg selv på at jeg er trygg her. I meg.

Noen ganger betyr det at jeg går meg en tur ut. Andre ganger betyr det at jeg gjør yoga eller går en lang fjelltur. Eller at jeg legger hånden på hjertet og spør: «Hva trenger du nå?» – og kjenner etter, sånn helt på ordentlig kjenner etter.

Jeg deler dette fordi jeg vet jeg ikke er alene. Kanskje du også kjenner på den indre summingen – at du alltid må være på. Kanskje du glemmer at du kan være. Bare være.

Så dette er min milde påminnelse – til deg og til meg: Vi kan logge av for å koble på. Vi kan la stillheten få rom, og i den stillheten finner vi det som varer.

Vi er ikke maskiner. Vi er ikke her for krysse av på lister og timeplaner. Vi er her for å leve, for å være og erfare. Og å leve sakte nok til at vi merker hvordan det føles å være levende.Og når vi kobler oss på, begynner vi å huske hvem vi er. Da er vi påkoblet.

Så kanskje vi kan puste litt dypere, skru av lyden et øyeblikk, kjenne bakken under føttene våre, høre hjertet som banker – bare fordi vi er her.

Og når vi gjør det, husker vi at vi er mer enn det vi leverer. Mer enn meldinger, gjøremål og skjermtid. Vi er levende sjeler, bærere av lys, koblet til noe større - når vi tør å logge av for å koble på.