Picture Perfect

Pantheon

Jeg var nylig i Roma. Byen som puster historie, kunst og tro – og som samtidig speiler vår moderne tidsalder på sitt mest brutale og ærlige vis.Det slo meg der jeg stod i kø foran Trevi fontenen for å gjøre det hundrevis av mennesker gjorde rundt oss - ta bilde.

Alt skal dokumenteres. Hvert måltid, hvert monument, hvert øyeblikk. Det er ikke lenger nok å være i opplevelsen – vi må vise at vi har vært der. I Vatikanet så jeg mennesker stå med ryggen mot det hellige, med mobilen høyt hevet, som om det var kameraet – ikke sjelen – som skulle ta imot opplevelsen. På restaurantene kom rettene knapt på bordet før mobilene kom fram. Den fysiske sansen – smaken, lukten, tilstedeværelsen – ble erstattet av et bilde for deling. Det er forskjell på å ta et enkelt foto til minnealbumet kontra hundre bilder til snapstory.

Dette er jo ikke noe nytt, men det var akkurat som jeg våknet litt opp i situasjonen og så verden klarere rundt meg. Jeg kjente på et ubehag. For hvor går grensen mellom å fange et øyeblikk – og å miste det?

Vi lever i en tid der dokumentasjonen oftere og oftere tar større plass enn selve livet. Jeg undres: hvor skal dette ende? Ekstremt mange mennesker har blitt små «influensere» – uansett om de har tusen følgere eller ti. Hvorfor tror vi at andre synes hverdagslivet vårt er så interessant – hva vi spiser, hva vi trener, hva vi kjøper?

Er det et behov for å bli sett, for å få bekreftelse? Eller en stille drøm om å lykkes – tjene penger, få spons, bli en av dem som «får det til»? Eller gjør vi bare som alle andre gjør uten større refleksjon?

Jeg husker Tv-shop når jeg var liten - denne timesvise framsyningen av fantastiske produkter til salgs. Eller såpeoperaer som " days of ourlifes" eller filmen "Truman show". Jeg ble helt ærlig ganske rystet da jeg innså hvor mange mennesker som faktisk dokumenterer livet sitt i detalj hver eneste dag. De legger ut private deler av livet i håp om hva da? Tilbakemelding? Omsorg? Oppmerksomhet? Eller penger? Når jeg ser de største influenserne vise fram produkter i kleine videoer de har laget, så får jeg samme opplevelsen som da jeg var barn og så TV-shop. Det er et slags " days of ourlifes" preg over det hele.

Midt i all denne synligheten lever vi også med mer stress, press og indre uro enn noen gang. Vi sammenligner oss konstant. Vi måler oss i likes, visninger og anerkjennelse utenfra. Og samtidig mister vi kontakten med det som er ekte – med oss selv, med hverandre, med naturen og med stillheten.

Er det egentlig så rart at mange kjenner seg tomme og frakoblet? Er det egentlig så rart at vi må ha på klokker som måler HRV for å vite om vi klarer å stresse ned - vi lever i en konstant aktivering og stressituasjon. Vi lever i beredskap. Når hele verden roper «se meg!», er det kanskje nettopp evnen til å være med seg selv som er den største mangelen.

Jeg tror det er her nøkkelen ligger. Å vende blikket innover, i stedet for utover. Tillate stillheten. Kjenne at det er nok å være, uten å dokumentere. For når vi slipper behovet for å være "picture perfect", kan vi endelig begynne å kjenne på det som er sant.

Kanskje det mest revolusjonerende nå er å ikke dele.

Hva tenker du?

Med kjærlighet,

Anne